Så morsomt!

Egentlig ikke.
Oppgaven er å skrive en tekst med overskriften "så morsomt". Nå har det seg sånn at hvis jeg prøver å være morsom så er jeg aldri morsom. Det eneste andre synes er morsomt er når jeg går på dører, vinduer og vegger. Men selv synes jeg at jeg er morsom. Så egentlig bryr jeg meg ikke. Jeg forteller en bra vits også ler jeg så jeg griner. Men for din del tenkte jeg at jeg kunne skrive om noe som ikke er morsomt og gjøre som powerpuff jentene og kaste inn en dash med ironi, sarkasme, og håpe på det beste. For hvis det jeg synes er morsomt ikke er morsomt for andre, da er vel det jeg synes er kjedelig, morsomt for andre?
Jeg bruker nemlig 6% av min dag på noe som ikke er morsomt. Jeg sitter stille, eller hvis jeg er veldig uheldig må jeg stå. Jeg bruker 6% av min dag på å se på folk plukke seg i nesen, svette og alle de koselige tingene man gjør på offentlige steder. Deretter tar de på «stopp»-knappen og venter på å gå av. Bussen. Transportmiddel der de forventer at du sitter vedsiden av en som plukker seg i nesen (med mindre du har venner da).
Det er nemlig ikke så morsomt og ta bussen klokken 7 på morningen og en av de første du treffer på er en sur, gretten gubbe. Så morsomt! Så går du for å sette deg ned og ikke nok med at 1000 andre har sittet der før deg, men de har bestemt seg for å klistre en tyggis på sete også. For å slippe å sitte på den tyggisen prøver man derfor og sitte halvveis på sete. Så når bussen svinger eller stopper så «smack» rett inn i sete foran eller rett inn i den som sitter vedsiden av. Så kommer det på fler og fler som ikke har orket å ta seg førerkortet. Sammen står de, og fler kommer på. Etter en stund er det så mange på bussen at du puster inn luft som er brukt opp, og 3-4 sitter på fanget ditt. Så morsomt! Så kommer man til stopp plassen og fordi det er så mange på kommer man seg ikke av. Så går man på døren da, fordi den ble lukket i trynet ditt. Så ler man mer når man endelig kommer av for det var egentlig ikke så morsomt.